Om lag 10 km fra Alta sentrum mot nord, ved Altafjorden, er det et kommunalt friluftsområde. Her er det både badestrand, ball- og grillplasser, og dessuten er det et yrende fugleliv. Stedet omtales som en ”naturperle”. Det står et henvisningsskilt dit ved E6 med skrivemåten ”Lathari”. Denne skrivemåten er innarbeidd i norsk, men ”alle” kan se at det ikke er snakk om et norsk stedsnavn. Navnet brukes likevel også i norsk tale. Hva slags navn er da dette?

På begynnelsen av 1980-tallet blei det samla stedsnavn i Alta gjennom intervju med kvensktalende. Regelen er at de kvenske stedsnavna i Nord-Norge skal skrives etter samme ortografiske prinsipp som i finsk; dvs. kvensk og finsk skrivemåte er sammenfallende. Etter den lokale uttalen skal derfor stedsnavnet skrives Laattari. Det er også andre navn i området med utgangspunkt i dette navnet, nemlig Laattarinniemi, navn på neset (= niemi) som stikker ut i fjorden og Laattaarinkuolpano, navn på en furukledd mo (= kuolpano) i området. 

På begynnelsen av 1980-tallet blei det samla stedsnavn i Alta gjennom intervju med kvensktalende. Regelen er at de kvenske stedsnavna i Nord-Norge skal skrives etter samme ortografiske prinsipp som i finsk; dvs. kvensk og finsk skrivemåte er sammenfallende. Etter den lokale uttalen skal derfor stedsnavnet skrives Laattari. Det er også andre navn i området med utgangspunkt i dette navnet, nemlig Laattarinniemi, navn på neset (= niemi) som stikker ut i fjorden og Laattaarinkuolpano, navn på en furukledd mo (= kuolpano) i området. Sistnevnte skrivemåte er for øvrig vedtatt etter lov om stadnamn.

I Ryghs Norske Gaardnavne, nærmere bestemt bind XVIII Navne paa matrikulerede Jordeiendomme i Finmarkens Amt (1924) der språkmannen Just Qvigstad har gitt forklaringer til samiske og kvenske navn, står dette på s. 41: ”Latermo … Har navn efter en Kvæn, Johannes Later (fn. Laattari), som fikk boplads der.” Også informantene på 1980-tallet fortalte at navnet var etter en finsk fisker som bodde på neset.

Laattari er et stedsnavn som har utgangspunkt i et slektsnavn. Det er ingen i dag i Alta som heter Laattari til etternavn. Om en forsøker å finne slektsnavnet på internett, så er det ikke mye å finne der, men en viss Pekka Laattari dukker likevel opp. Dette navnet er å finne i ei bok om Amerika-finnene fra 1923 (Michigan Amerikan Suomalaisten Historia av Salomon Ilmonen). Det interessante er at etter navnet står ”Finnmark, Norway” som opprinnelsessted til Pekka Laattari.

Søk i databasen over slektsnavn i Finlands folkeregister (Suomen Väestörekisteri) hjelper ikke; det er ingen her som heter Laattari. En får en mistanke om at slektsnavnet Laattari kan være ”konstruert” eller kommet til på norsk side av grensa. Også ansatte ved Centralen för de inhemska språken/Kotimaisten kielten keskus i Helsingfors støtter denne tanken. Derfra fikk jeg kopier av noen navnesedler med samiske stedsnavn i Måsøy og Loppa kommuner som er samla av Thor Frette. Det er snakk om grendenavnet Láhttár i Måsøy. Norsk parallellnavn er Latter. I Loppa kommune er fjellet Láhttárvárri, som jo har samme forledd som i grendenavnet. Frette har notert at han ikke kjenner til betydninga av Láhttár.

I Sentralt stedsnavnregister (SSR) er de samiske navna Láhttarguolbban og Láhttarnjárga (jf. kvensk Laattarinkuolpano og Laattarinniemi) lagt inn som foreslåtte skrivemåter. Disse er nyinnsamla samiske navn i Alta.

Det er nærliggende å tru at det kan være en forbindelse mellom det samiske navneleddet Láhttár- og det kvenske slekts- og stedsnavnet Laattari. I dette bildet er det også interessant at samiske betegnelser for en finlender, eller m.a.o. en lantalainen på finsk, er láđelaš og láttán på nordsamisk.

Skrivemåten ”Lathari” på norsk er uheldig, ettersom den verken ivaretar norsk eller kvensk uttale eller ortografi, noe som skrivemåten av stedsnavn skal gjøre. Jf. at iflg. lov om stadnamn, forskrift § 6 Bruk av eittspråkleg namn: Når eit namneobjekt har berre eit samisk, eit kvensk eller eit norsk namn, skal dette namnet brukast utan omsetjing eller tilpassingar.

På tilvisningsskiltet til badestranda ved E6 i Alta bør det derfor stå Laattari. 

Stedsnavnet Kuosuvaara i Porsanger blei kjent for atskillig flere enn porsangerfolk da den aller første kvenskspråklige romanen, Kuosuvaaran takana –- elämän jatko [Bakom Kuosuvaara – livet går videre], kom ut i 2004. Forfatter er Alf Nilsen-Børsskog (f. 1928). Romanen, som er den første av flere av samme forfatter, forteller om evakueringshøsten 1944 da ei gruppe mennesker fra Børselv flykter til fjells for å unngå tvangsevakuering til Sør-Norge. De flykter til Kuosuruto bak Kuosuvaara, som er en bra marsj sørøst for bygda. Nesten uten redskaper setter de opp en gamme og forsøker å klare seg som best, men det er stritt og de har lite mat.

Hva slags navn er så Kuosuvaara? Som ofte ellers er det nødvendig å ta rede på om det er parallelle navn på samisk og norsk. Det er ikke registrert noe norsk parallellnavn, men i området er det mange kvenske og samiske navn. Både det kvenske Kuosuvaara og det samiske parallellnavnet Goasovárri har vedtatte skrivemåter etter lov om stadnamn. I Sentralt stedsnavnregister er objekttypen ”vidde”. Kuosuvaara er ca 600 m.o.h., og området hører til reindriftssone 5.

Etterledda -vaara og -várri, som begge betyr ’fjell; (skogkledd) høgde’, ser jo veldig like ut, og det ikke uten grunn. Terrengordet/naturnavnet vaara har utbredelse i de finske dialektene i nord og i meänkieli på svensk side. I nordkarelske dialekter på russisk side har ordet formen voara. Pga. den nordlige, geografiske utbredelsen av vaara, er det sannsynlig at ordet er lånt fra samisk.   

Hva så med forledda Kuosu- (kvensk) og Goaso- (samisk)? Det er ikke like lett å forklare. En kan tenke seg at det kvenske er et såkalt lydlig lån fra det samiske, men heller ikke det samiske navneleddet lar seg lett tolke.

Det finnes flere kvenske navn i samme navnegruppe: Kuosuruto (ruto’tett krattskog’), Kuosujärvi (järvi ’vatn’), Kuosuvaaranjärvet (järveter flertall av järvi) og Kuosujoki (joki ’elv’).

I vintermåneden januar skulle det passe bra å omtale noen navn som har ordet vinter, eller talvi, som navneledd. Selve ordet talvi er et gammelt arveord som har motsvarigheter både i nære og fjerne slektsspråk, for eksempel i det estiske talv, i det nordsamiske dálvi og i det ungarske tél.

I Sør-Varanger, nærmere bestemt i Klistervatnet/Töllövinjärvi, som er en utvidelse av Pasvikelva/Paatsjoki, er det ei bukt som heter Talvimukka. Etterleddet mukka betyr ’bukt; sving i elv’. Navnet Talvimukka er registrert i intervju med en lokalkjent for 40 år siden. Det blei den gangen brukt et gammelt gradteigskart i innsamlinga, og siden det er ikke noe norsk parallellnavn i materialet, blir stedfestinga vanskelig. Det er nødvendig å hente inn mer informasjon om navnet. Hvorfor har vi navn med talvi som navnledd? Det kan være ulike forklaringer til det. Noen ganger er stedsnavn med forleddet talvi knytta til vinterveger som man kjørte langs, både på land og over vassdrag, med hest og slede. I Finland er det flere steder som heter Talvilahti (lahti ’vik’).

Disse navna er forbundet med ferdsel om vinteren, og de kan også betegne vinterlagringsplass for båter. Navnegransker Eero Kiviniemi forklarer navnet med at vinterveger over is gjerne kommer opp i botnen av ei vik. Denne forklaringa kan trulig også brukes på ”vår” Talvimukka, men igjen: vi trenger mer informasjon om både navnet og plassen. 

I Nordreisa kommune er det flere Talvi-navn. I Kildalen/Sammalvankka har vi stedsnavnet Talvihaasia. Stedet er ei tidligere slåttemark, nå ligger gården Solstad her. Talvihaasia er det samme som vinterhesje; dvs. hesjer der høyet blei stående til det blei kjørt inn om vinteren. Etterleddet haasia (også haasio) er utbredt i mange finske dialekter, i meänkieli og i kvenske dialekter. Ordet er sannsynligvis et gammelt nordisk lånord. I Oksfjorden/Aksuvuono har en tidligere boplass navn på alle tre lokale språk, nemlig Talvikenttä (kvensk), Dálvegieddi (nordsamisk) og Vintervollen. Strukturen i navna er lik, og etterledda kenttä, gieddi og voll har samme betydning. Det er minst to steder i kommunen som heter Talvisija; det ene er navn på en bebyggelse i Nordkjosbotn/Pollo, det andre er navn på en tidligere bebyggelse ved foten av Nordkjosfjellet/Lahenvaara. Det er sannsynlig at i alle fall sistnevnte har vært vinterboplass for sjøsamer. 

Det kvenske stedsnavnet Jouluvuono må vel passe bra som månedens navn nå i desember. Vi finner navnet i Tana kommune, nærmere bestemt i Austertana. Dette kvenske parallellnavnet finnes ikke på kartet, men derimot det samiske Juovlavuotna (vedtatt skrivemåte etter lov om stadnamn) og det norske Store Leirpollen. Vi ser at det samiske og det kvenske navnet er likt oppbygd: Forledda Juovla- og Joulu- betyr ’jul’, og etterledda -vuotna og -vuono betyr ’fjord’. Det er rimelig å tenke at det kvenske navnet må være ei oversetting av det samiske, ettersom vi er i et område som ikke tradisjonelt har hatt mange kvensk- eller finskspråklige innbyggere. Hvorfor så et navn som Jouluvuono? Det kvenske navnet er nedtegna i et intervju på finsk i 1973 med en tanaværing som var født i 1892, og han hadde følgende forklaring: Navnet kom av at reindriftssamene en gang feiret jul ved fjorden; vanligvis var de mye lenger sør på denne tida. I samme navnegruppe har vi Joulujoki, som på samisk kalles Juovlajohka og Julelva på norsk, og er parallelle navnelaginger på ei elv som renner ut i Jouluvuono. Til slutt har vi Pikku Jouluvuono, som er Lille Leirpollen på norsk og Reakčavuotna på samisk; helt ulike navnestrukturer, altså. Ordet joulu ’jul’, som er et svært gammelt nordisk lånord, brukes både i finsk og kvensk, og i litt forskjellige former i flere nære slektsspråk som karelsk og estisk. 

 Lauantairanta er navn på ei lita slåttemark på østsida av Tverrelva i Alta. Skrivemåten av navnet er i tråd med reglene i lov om stadnamn; dvs. den tar utgangspunkt i den nedarva uttalen og følger finsk rettskriving. Men skrivemåten har ikke alltid vært slik. Navnet er nedtegna i den første landmålerprotokollen over jordeiendommene i Alta i 1777-1778. Protokollen var laget av landmåler Bredal, og eiendommene var markert med et løpenummer og oftest også et navn. Bredal forsøkte å være nøyaktig når han skreiv samiske og kvenske eiendomsnavn. Skrivemåten av månedens navn i Bredals protokoll var Lavandaranda. Eira Söderholm har sett nærmere på Bredals protokoll. Hun kom fram til at nesten to tredjedeler av eiendomsnavna i Alta var kvenske. I alt var det nesten 500 navn.

Den første trykte matrikkelen for Alta kom i 1878.  Før dette, i 1876, var det kommet en kongelig resolusjon som skulle regulere jordsalget i landet. Der sto det at eiendommene skulle ha norsk navn ”… med det muligens gjængse lappiske eller kvænske tilføyet i Parenthes.” I løpet av hundre år var navnemengden i Alta økt med nesten det dobbelte, men bare norske navn var økt i antall. Navnet ”vårt” var i 1878-matrikkelen skrevet som Lauantairando, med et norsk parallellnavn Fladstrand.

Språkforskeren og politikeren Just Qvigstad var ansvarlig for kvenske og samiske navn i den siste delen av Oluf Ryghs flerbindsverk Norske Gaardsnavne (1924). Qvigstad bemerker i forordet at mange navn som er skrevet i matrikkelen ikke er i bruk til daglig blant folk. Men det var lite han kunne gjøre; navna er i 1924 stort sett de samme som i 1878-matrikkelen, men Qvigstad utelot en del navn som var oversatt til norsk. I 1902 kom det enda strengere regler for eiendomsnavn, og disse reglene var gyldige fram til 1965. I 1983-matrikkelen for Alta er alle nye navn er norske. Men bare 10 % av de kvenske navna i 1878-matrikkelen er helt forsvunnet. Ved videredeling av eiendommer har man nemlig praktisert det systemet at det første stykket har fått beholde sitt gamle kvenske navn. Men skrivemåten av navn i 1983-matrikkelen viser en total mangel på konsekvens når det gjelder de kvenske navna. Söderholm skriver: ”Ofte ser det ut som om navna er behandlet som en udefinert bokstavmasse uten noen som helst betydning.” Dette var et par år før lov om stadnamn trådte i kraft.

Hva betyr så navnet Lauantairanta?  Dette navnet er ganske gjennomsiktig reint språklig. Forleddet Lauantai- betyr ’lørdag’, etterleddet -ranta betyr ’strand’. På spørsmål om hvorfor jordstykket het så, sa en informant (f. 1913): ”No, ne on lauantaina niittänheet tietenkin, semmonen pikku kappale.” (Vel, de har naturligvis slått gress på lørdagen, et sånt lite stykke.) Kanskje forklaringa er at slåttemarka var såpass lita, at arbeidet med å slå den kunne gjøres unna på en fridag. 

Mange fiskegrunner i fjordene våre her nord har kvenske navn med etterleddet matala. Dette ordet, som er felles for kvensk og finsk, og som også har sine varianter i de andre østersjøfinske språka (for eksempel karelsk, lydisk, vepsisk), har den generelle betydninga ’lav; grunn’. Man antar at adjektivet har samme rot som verbet mataa ’krype, kravle’.

Det finnes også andre etterledd i kvenske navn på fiskegrunner og -plasser, men de får vi se på en annen gang. På finsk bruker man gjerne ordet matalikko om fiskegrunn, et ord som også er avleda av mataa. Jeg har ikke støtt på kvenske navn med dette etterleddet i arbeidet mitt.

Hvor finner vi så, om vi har tenkt oss en fisketur på Porsangerfjorden, Piesanmatala og Keisinmatala? Disse navna står ikke på noen kart i dag, verken sjøkart eller topografisk kart. På sjøkart 105, som er fra 1932, finner vi det norske navnet Leirpollgrunnen. Denne grunnen ligger nesten rett ut av bygda Ytre Leirpollen, et navn som for øvrig ikke har lokal tradisjon. Grenda kalles Biesaidgohppi og Piesankoppa på hhv. samisk og kvensk. Piesan er en kortere variant av grendenavnet, og dette navnet brukes også i norsk. Det er denne kortformen som ligger til grunn for navnet Piesanmatala.

Fiskegrunnen Keisinmatala er lenger ut i fjorden. På sjøkart 105 står bare det norske navnet Kjæsgrunnen. Forleddet Keisin- er genitivformen av Keisi, som er navnet på ei grend rett inn av grunnen. Denne skrivemåten er forresten vedtatt etter lov om stadnamn. Norsk navn på grenda er Kjæs, mens det samiske navnet er Dážagieddi. Litt mer grammatikk til slutt: Vi ser at de kvenske navna på fiskegrunnene har en litt ulik struktur; i det ene tilfellet står forleddet i nominativ eller grunnform, som i navnet Piesan/matala, mens det i det andre står i genitiv Keisin- (av Keisi), som i Keisin/matala. Slik variasjon i forleddet, dvs. nominativ eller genitiv, er vanlig.    

Det er september og bærsesongen fortsetter. Det begynner kanskje å bli seint for blåbærplukking også her oppe, men jeg tar likevel med ett navn fra Kåfjord/Kaivuono i Troms. En bakke under Revnapahta, øverst oppe i Olderdalen/Talosvankka, kalles for Mustikkatörmä. Forleddet mustikka betyr altså ’blåbær’, og er et allment ord i finsk. Det finnes også egne former av ordet i de nære, østersjøfinske slektsspråka. Ordet mustikka er avleda av musta ’svart’. Etterleddet törmä betyr ’bakke, haug’, og fører oss over til neste Kåfjord-navn, nemlig Puolatörmä. Dette navnet forteller om gode forekomster av tyttebær, puola. Formen puola brukes i alle kvenske dialekter og i vestlige, sørøstlige og nordlige dialekter i Finland, samt i meänkieli (tornedalsfinsk) i Nord-Sverige. Nok et navn som forteller om en god tyttebærplass er Puolapahta i Bugøynes i Sør-Varanger. Dette er et berg, pahta, i nærheten av bygda. Det norske parallellnavnet er Tyttebærfjellet.

Så finnes det navn med forleddet Marja- ’bær’, for eksempel Marjatieva i Kvalvik/Kolsevuopio i Lyngen. Etterleddet tieva betyr ’bakke, rund haug’ og er et lånord i de nordlige dialektene fra samisk dievvá. I Storfjord, nærmere bestemt i Skibotndalen/Yykeänperänvankka, har vi Marjavaara, som kalles Bærfjellet på norsk og Muorjevárri på samisk. Navna er altså helt parallelle i alle tre språk. Det samiske ordet muorji og finsk marja er begge ord som vi kan kalle felles finsk-ugriske arveord; de har nemlig motsvarigheter i mange nære og fjerne slektsspråk.  

I juli og august er det tid for multeplukking i nord, i alle fall for de av oss som ennå synes vi ”må” ut på myrene for å skaffe vinterforråd av den gode bæra, som på latin heter Rubus chamaemorus. Kvenene kaller den hilla, slik man også gjør det i de nordfinske dialektene, i dialektene i Österbotten og Kainu på finsk side, og i Nord-Sverige. Ikke bare er bæra god, men den skal også gi kraft og styrke, forklarte en informant fra Nordreisa: ”hillois  n(e) olthin terffeelinev voima.” (I multebæra var det en sunn kraft.) (Kilde: Suomen murteiden sanakirja [Ordbok over de finske dialektene].)

Tidligere var multeplukking en viktig binæring og en god kilde til kontantinntekter for mange familier.

Det finnes mange stedsnavn i Troms og Finnmark med forleddet Hilla-; her er noen eksempel: I Tana har vi navnet Hillakuru. I det samiske parallellnavnet Hillágurra må forleddet være lånt, for på nordsamisk er ordet for multe luomi og multemyr er luomejeaggi ’multemyr’. Navnet Hillajänkkä er registret i alle fall i Vadsø, Nordreisa og Kvænangen kommuner – og på svensk og finsk side av grensa. På østsida av Porsangerfjorden har vi Hillarinnet (rinnet ’skråning, li), i Nordreisa bl.a. Hillatieva (tieva ’haug, bakke’) og Hillakenttä (kenttä’eng, voll’). I Sør-Varanger finnes Hillaniemi, et nes som stikker ut i Ørnevatnet/Aakelinjärvi. 

Juli måned er en aktiv måned for slåttonna her nord. Månedens navn forteller om tidligere tiders ressursutnyttelse i utmarka. I navnesamlingene fra Troms og Finnmark er det et om lag 30 navn med forleddet Heinä-, som betyr ’høy, gress’. Slike navn er registrert i mange kommuner. Det er rimelig å tru at det finnes enda flere navn med dette forleddet – hvorfor?  Langs elvedaler, ved vatn og på myrer tok kvenene områder i bruk som utmarksslåtter, og mange slåtter fikk navn med det nevnte forleddet. Utmarksslåttene fikk ofte også navn med etterleddet -niitty ’utmarksslåtte’, som for eksempel Jokiniitty i Skallelv, Vadsø kommune.

Vanlige navn er Heinäjänk(k)ä og Heinäjoki. I Vadsø er også formen Heinijoki registrert. Vi har navn som Heinäjärvi i Porsanger og Heinäaapa i Sør-Varanger (aapa ’stor, treløs myr’) og Heinäniemi i Alta. Også på øyer langs kysten har det vært vanlig å slå gresset, jf. navn som Heinäsaari, Høyholman, i Kvænangen.

I noen tilfeller har de norske og samiske parallellnavna til et Heinä-navn helt andre betydninger. I Sør-Varanger, nærmere bestemt en holme ved Skogerøya, har det norske og det samiske navnet samme betydning, nemlig

Hareholmen og Njoammellásis. Det kvenske navnet er Heinälaassa (laassa ’skjær i sjøen’). Øst i Vadsø kommune er ei elv som på norsk kalles Storelva, på samisk kalles den Idjajohka (”Nattelva”) og på kvensk Heinäjoki. Dette siste navnet er et tydelig uttrykk for kvenenes ressursutnytting i området. 

Ordet heinä er allmennfinsk, og det har motsvarigheter i de østersjøfinske slektsspråka, som for eksempel heinä i karelsk og heini estisk. Iflg. språkforskninga er ordet opprinnelig et gammelt baltisk lånord. Navnet på juli måned i finsk er heinäkuu. På kvensk kaller man samme måned for jyylikuu eller juulikuu, sistnevnte form er også brukt på estisk.

Rauttiinaitat er navnet på en sandmel og en fiskeplass i den nedre delen av Lakselva i Porsanger. På grunn av lausmasser har elva forandra seg en god del. Under melen er det djupere, og her er det en fiskeplass. Stedet har bare kvenskspråklig navn. Navnet består av Rauttiin-, som er genitiv av rauttii ’smed’ og -aitat, som er flertall av aitta ’stabbur’. Ordet for smed, som har formene rautio ~  rautia ~ rautti, er avleda av allmennfinsk rauta ’jern’, som har opphav i germansk, og som vi kjenner igjen som rød og raud i dagens norsk. I den kvenske dialekten i Porsanger blir lydkombinasjonen -io til -ii, og t’en foran fordobles, derfor får vi formen rauttii.

På Rauttiinaitat lå de gamle stabburene til rauttilaiset, dvs. folk av slekta Rauttii. Her tok rauttiilaiset imot mindre farkoster med varer fra større båter ute i Porsangerfjorden. Varene blei lagret midlertidig i stabburene, som er borte nå. Samuli Paulaharju (1928 [1973], 88) har skrevet dette om slekta: ”Aaro och hans Kreeta fikk sonen Juhani, som växte upp till en skicklig järnsmed och brukade kallas Rautio, vilket sedan blev hans släktnamn. Juhani Rautio blev en sådan mästare att han bultade ihop alla spetsstaket och kors och andra järndon som behövdes då kyrkan byggdes i Lakselv i 1862. Han byggde också havsgående båtar, stora nog att bära hundre mjölmattor. Och mästersmeden utökade därtill folket i Lakselv åtminstone med två söner, Sammu og Antti, vilka blev smeder även de och mästare också ...” Rauttilaiset, ”smedfolket”, og spesielt Juhani, var altså både en dyktig smed og båtbygger; det er sannsynlig at de større båtene som skulle brukes på sjøen, ble bygget der stabburene sto. Båtbygger- og smedtradisjonen hadde slekta brakt med seg fra Tornedalen, forteller Josef Lindbäck, som er en av etterkommerne i Rauttii-slekta. Det blei også smidd ljåer og bygget hestekjerrer og -sleder i området. Lindbäck forteller også at Eeron Mikon Hannu, som var stamfar til Rauttii-slekta i Lakselv, var en direkte etterkommer av Antti Keksi, Tornedalens store skald på 1600-tallet.

Markkina er navnet på den delen av bygda Skibotn /Yykeänperä som er vest for Olderelva/ Leppäjoki. I Markkina var det før i tida marked hele tre ganger om året: høstmarked i november, vintermarked i februar og vårmarked i mars/april. Hit kom det mange tilreisende med reinraid, hest og båt fra nabokommuner og lenger borte fra, og man kom fra både svensk og finsk side. På markedet bytta man egenproduserte varer og andre varer, for eksempel smør, mel og flere typer skinn. Etter at læstadianismen fikk fotfeste i området i siste halvdel av 1800-tallet, begynte man med storstevner under høstmarkedet. Disse storstevnene har fortsatt siden. Vårmarkedet var slutt i 1916, og etter siste krig har ikke markedet hatt samme omfang som tidligere. I Nalluvuopio, på Apaja-sida, var det før dette holdt marked, men markedsplassen blei flytta til Markkina pga. at vegen blei lettere for dem som kom fra finsk og svensk side ned langs østsida av Skibotnelva/Yykeänperänjoki. 

Folk i Markkina er kalt markkinalaiset, dvs. de som er fra Markkina.

Norsk og samisk parallellnavn for Markkina er Markedsplassen ogMárkan.

Navnet – eller ordet – markkina er gammelt i finsk, og forekommer helst i flertallsformen markkinat. Også i andre østersjøfinske slektsspråk som karelsk, ingrisk og votisk har de egne former av ordet, i karelsk helst i betydninga ’hestemarked’. Det er snakk om et opprinnelig nordisk lån i disse språka, jf. nyere former som marknadog marked. Det hører med til historia at også de nordiske språka i si tid har lånt ordet.   

Markkina som stedsnavn finnes også på finsk side, i kommunen Enontekiö i Nord-Finland.  

Tampinraana er navn på en god og sikker fiskeplass rett øst for Nyhavn/Nyyhamina i Varangerfjorden/Varenkinvuono. Her får en både torsk (turska), hyse (hyyssä) og uer (affen ~ ahaven).

Bakgrunnen for navnet er at det skal ligge et skipsvrak her. En informant fortalte at vraket var fra siste verdenskrig; en båt (= tamppi) blei torpedert og gikk ned. Fiskefeltet ligger rett i skipsleia. Det er snakk om et forholdsvis stort, men avgrensa fiskefelt. Navnet er sammensatt slik: tamppi : tampin (genitiv) ’dampbåt; hurtigrute’ ograana ’noe unyttig eller ødelagt; (skips-)vrak’.

For å finne riktig felt, tok en fiskemed slik:  

Fäärtin talo Sulvaarassa ja Jarkon varphaat suohraana.

(Fäärti sitt hus i Sulvaara og Jarkko sine tær rett ut (!).)

Fäärti var kallenavn for Ferdinand (Eriksen). Sulvaara ~ Suluvaara er et lite fjell, eller ås, nordøst for Skallelv/Kallijoki. På kartblad 2435-2 Ekkerøy er det bare norsk og samisk navn på fjellet, nemlig Holmfjellet og Suolovárri. Jarkko var kallenavnet til Johan P. Johansen, som bodde i Nyhavn/Nyyhamina, ei lita og nå fraflytta grend på et nes noen kilometer sør for Skallelv/Kallijoki.  

er navn på en eiendom og et strandområde i Kvænangsbotn/Naavuononpohja i Kvænangen kommune. Hva slags navn er så Sirkkastakka, som har en viss ”schwung” over seg? Navnegransker Eira Söderholm, som samla kvenske navn i kommunen på 1980-tallet, fikk denne forklaringa av lokale informanter: På begynnelsen av 1900-tallet bodde det en person her som kom fra Finland. Han blei kalt Lannan Pekka og Sirkan Pekka, dvs. Pekka fra Sirkka, som er ei bygd i Nord-Finland. Lannan er genitiv kasus av lanta ’lavland, kystland; gjødsel’, jf. også lantalainen ’finsktalende, ikke-same’, på samisk láddelaš. Det har bodd kvener i mange generasjoner på stedet.

Iflg. Just Qvigstad i boka De lappiske stedsnavn i Troms fylke (1935, s. 5), heter plassen Širggastat eller Cirggastat på samisk. Det navnet skal komme av det samiske ordet cirggastat 'sprut, sprøyt'. At det kvenske navnet Sirkkastakka kan komme av det samiske, er iflg. Söderholm sannsynlig: Endelsen -at i samisk blir som oftest -kka i kvensk, og samisk š og c gjengis som regel som s i begynnelsen av kvenske ord. På dagens samisk heter stedet Sirggastahka. I folketellingene fra 1900 kalles forresten stedet for Sirkestad på norsk.

Söderholm tipper at det samiske navnet er det eldste. Det samiske navnet var ikke et gårdsnavn, men et naturnavn. Utviklinga kan derfor ha vært slik: samisk naturnavn Cirggastat > kvensk gårdsnavnSirkkastakka > samisk gårdsnavn Sirggastahka. Dette betyr at det nyere, samiske gårdsnavnet er lånt fra det kvenske, som igjen er lånt fra det samiske naturnavnet.

Jeg har hørt ei folkelig forklaring til navnet, nemlig at navnet skal ha vært Sirkan takana, som betyr ’bakom Sirkka’ (takana ’bak, bakom’), fordi stedet er litt avsides i forhold til øvrig bebyggelse. Andre navn i navnegruppa er Sirkka og Sirkkastakanniemi.

Molliskurkkii er navnet på en 269 meter høg foss i Molliselva/Mollisjoki, litt før elva renner ut i Reisaelva/Raisinjoki i Nord-Troms/Pohjais-Tromssa. Fossen er en av de største i Europa. På samisk kalles fossen for Mollešgorži, og på norsk for Mollisfossen.

Det finnes fortellinger om fossen, bl.a. det skal ligge en skatt ved enden av regnbuen under den mektige fossen. Det er også ei fortelling om en bjørn som i vårløysinga i 1897 seilte utover selve Mollisfossen, en luftseilas som blei for tøff, sjøl for skogens konge (Nordreisa bygdebok av E. Hansen, 1953). Samuli Paulaharju (1928, 41) skriver også om denne hendelsen, som visstnok ikke er den eneste: «Men i Molliskurkkio har det gått illa för mången skogsgubbe (dvs. bjørnen), som har försökt ta sig sin vanliga väg över älven på bergsnipan vid forsnacken. Vid högvattentiden har han då inte fått gott fäste på det fuktiga berget utan störtat ner i forsens gap. Nedanför har man många gånger hittat de jordiska kvarlevorna av sådanna olycksgamlingar».

Etterleddet kurkkii (andre dialektformer: kurkkia og kurkkio) i det kvenske stedsnavnet betyr ’bratt foss’. Man antar at ordet både har rot i det samiske gorži ’foss, fossefall’ og det allmennfinske ordet kurkku, som betyr ’hals, strupe’ og ’trangt sted’. Kurkkii, kurkkio m.fl. i betydninga ’bratt foss’ er kjent både i kvenske og nordfinske dialekter og i meänkieli (tornedalsfinsk) i Sverige.

Forleddet Mollis- i det kvenske navnet er sannsynligvis et såkalt lydlig lån fra det samiske forleddet Molleš-. Det samiske navneleddet skal være utolket. I det norske navnet, Mollisfossen, ser forleddet ut til å være lånt fra det kvenske navnet, mens etterleddet, -fossen, er et såkalt oversettingslån.

Det finnes flere kvenske stedsnavn i denne navnegruppa, for eksempel Mollisjärvi, Molliskenttä, Mollissuanto, Mollisvuoma osv.

Kolpanen kalles et område med sanddyner og tyttebærlyng ved Tanaelva/Tenojoki, nærmere bestemt på østsida av elva, mellom Østre Seida/Öystänpuoli Seita og brua over Luftjok/Louttijoki. På norsk kalles stedet for Golban. Navnet Kolpanen kommer av et terrengord som har flere varianter i kvensk, f.eks. kolpano, kolpeno, kuolpano, og det betyr 'slette, mo'.

Samuli Paulaharju skriver i boka Ruijan suomalaisia (Finnmarkens folk i svensk oversetting) om de underjordiske som bodde ved "Tana älvs uråldriga sandbrinkar" og skremte "kristent folk" som kom og bosatte seg nær dem, ja, det hendte at folk blei så redde at de rett og slett flytta derfra. Han forteller ei historie om "Keskitalon muori"/"moran i Keskitalo" som hadde en merkelig opplevelse. Denne kona var, iflg. en lokal informant, Magdalena Keskitalo, som var gift med Daniel Larsson Keskitalo. De kom flyttende til Luftjok fra Karasjok i 1862. Opprinnelig kom familien fra Enontekiö på finsk side. Magdalena var sannsynligivs nede på Kolpanen og plukka tyttebær da hun fikk se ei svart likkiste, overtrukket med et mørkt klede, komme farende og suste tett forbi kona så gresset svaiet og kledet flagret. Men Magdalena lot seg ikke skremme av dette synet; hun bare fulgte kista med øynene og lot styggedommen fare. Det eneste hun angra på i ettertid, var at hun ikke hadde gitt kista et spark i forbifarta for å se om det faktisk var noe, eller om det var tomme lufta som spøkte, fordi, iflg. Paulaharju: " Varför skulle en gammal kvängumma ha låtit skrämme sig av en likkista?"  

Sorisniva er et samlenavn på to stryk og fiskeplasser i Altaelva/Alattionjoki, Ala-Sorisniva og Yli-Sorisniva. På norsk kalles de to stryka for Nedre Sorisniva og Øvre Sorisniva. Navnet Sorisniva består av to ledd, Soris- og -niva.

Ordet niva 'stryk' finnes, i tillegg til i kvensk, også i nordfinske og nordkarelske dialekter. Også i samisk har vi dette ordet med samme betydning, jf. nordsamisk njavvi. Forleddet Soris- forbinder kvenskspråklige altaværinger med verbet sorista, som betyr 'surre, summe, bruse', et ord som skal gjengi lyden av elvebruset. Just Qvigstad (1938) gjengir da også navnet på norsk med "det brusende stryk". Navnet Sorisniva brukes også på norsk. Det finnes et norsk parallellnavn (eiendomsnavn), Tvestrømmen, som neppe er brukt i dag, og på kartblad 1834-1 står det Tvestraumen, men folk sier altså Sorisniva. Dette navnet, skrevet som Sorrisniva, er også tatt i bruk av en reiselivsbedrift i Alta. Bedriften fikk i 2009 årets reiselivspris, og den var en av bedriftene som fikk Språkrådet sin pris for godt navnevett i 2010.